Saga Trollheimen Hotel

Om Saga

Gammelt veggkart fra 1600-tallet hos dert norske konsulatet i Edinburgh, Skottland.

Like ved Saga Trollheimen Hotel flyter elva Rinna, og det har den gjort siden før den fikk navn. Når så skjedde var den svært viktig, og Rindal fikk navn etter elva. Etterhvert begynte man å bruke elva til å fløte tømmer ned til saga som lå der Saga Trollheimen Hotel ligger i dag. Bestefar til eier Morten Gåsvand var fløtebas for tømmerfløtingen til saga. Aktiviteten var stor, og saga var et naturlig sentrum.
I 1976 ble saga kjøpt av laftefabrikken Rindalshytter. De ønsket å ha en egen sag i bedriften. Mortens far ledet Rindalshytter, og Morten selv arbeidet også på saga i denne perioden. Byggmassen var ikke lenger ny, og i 1987 skulle bygget males. Et malerlag med blant andre Mortens søster begynte å male bygget i den ene enden. Morten kom litt senere, og siden han på avstand fikk bedre oversikt enn malerlaget, så han at mens bygget ble trøstig malt i den ene enden, så brant det i den andre. Selvfølgelig tok malejobben umiddelbart slutt, men brannen var ikke til å stoppe, og hele saga brant til grunnen.

”Saga Trollheimen Hotel – det norskeste av det norske”

Allerede som ung var jeg dypt fasinert av foto og spesielt naturfotografering. I bygdesamfunnet ble jeg nok oppfattet som både sky og beskjeden, en person som stort sett bare vandret rundt i kamuflasjedrakt. Jeg valgte allikevel å gå mine egne veier, og fikk etter hvert lyst til å reise ut i den store verden og fotografere folk, kulturer og land.

Interessen for den store verden oppstod da jeg som 12 åring tok min racersykkel og syklet til den lokale bensinstasjonen og kjøpte ”tyggegummi”. I pakkene lå det spennende kort som viste bilder av symboler fra ulike land, for eksempel nasjonalmonumenter og flagg. Jeg fikk etter hvert en sterk lengsel etter å reise ut i verden og oppleve slike steder.

Jeg realiserte tidlig mine reiseplaner, og kan i dag se tilbake på reiser i mange land. I en periode var jeg på reise et helt år. Det er alltid spesielt å møte andre mennesker som lever under andre sosiale betingelser. Alle mennesker og kulturer har noe godt i seg, som fortjener respekt, og alle fortjener å leve et fritt og godt liv.

Det å reise er å bli satt tilbake i tid. Ulike land representerer ulike utviklingstrekk og tidsbilder, og de har sine lokale, tradisjonelle særegenheter. På mine mange reiser ønsket jeg å ta bilder av det særegne samt smake lokal vin og mat. Jeg fikk derfor lyst til å overføre slike verdier til mitt hjemsted.

Impulser fra de mange reisene har jeg overført til Saga Trollheimen Hotel . På ”Saga” blir man satt tilbake i tid, og her kan alle finne sin frihet i spennende omgivelser og bli behandlet med respekt, uansett sosial bakgrunn. På Saga kan man oppleve det unike knyttet til norsk natur og kultur. I disse vakre omgivelsene, har jeg sammen med min kone prøvd å skape det norskeste norske, og på den måten bidra til norsk kultur- og reiseliv.

Men dette er bare halve historien om bakgrunnen for Saga. Jeg hadde også en brennende lengsel etter å finne ut mer om meg selv og mitt eget opphav. Derfor søkte jeg etter spor som kunne vise til hvordan livet var i gamle dager. På mine mange vandringer på gamle tufter og tun i skogen følte jeg ofte en lunhet og ro, og et merkbart savn etter det som var. I slike omgivelser kunne jeg kjenne en slags nærhet til mennesker fra andre tider. Mennesker i tidligere tider måtte skape det de hadde behov for til livets opphold. De var nødt til å være kreative og til å skape noe sammen. Livet på gårdene i Rindal i tidligere tider var ikke bare et slit, men menneskene kunne også slå seg løs og ta en fest når anledningen bød seg.

Jeg kom på den merkelige ideen om selv å bygge et ”sagarike”, for å prøve å gjenskape dette livet. Hvordan var de gamle? Hva gjorde de? Hva tenkte de? Ofte har jeg undret meg over mitt liv i forhold til tidligere generasjoners liv. Kan det være forbindelseslinjer mellom dem og meg, det gamle og det nye? Det var bare en måte å få svar på dette på; nemlig å starte byggingen av sagariket. I 1991 sto deler av sagariket ferdig, regionens første håndlaftede nordmørslån (våningshus) på over 100 år.

Til sammen har mine interesser for andre land og kulturer, og den store interessen for eget opphav, ført til realiseringen av et annerledes opplevelseskonsept; Saga Trollheimen Hotel. Her har jeg skapt et meningsfylt liv for meg selv og min familie, og her kan jeg tilby dere som gjester et meningsfylt liv. Takket være min kones store innsats og skaperevne, kan du som gjest føle deg velkommen og være medskaper i det som skjer hos oss.

Morten Gåsvand, hotellvert.

Med branntomt i stedet for sagtomt, så måtte Rindalshytter revurdere hva tomta skulle brukes til. Å bygge ei ny sag var økonomisk uaktuelt. Hva kunne man ellers bruke tomta til? Det ble foreslått å bruke branntomta til boligformål. Dette ble ansett for å være et realistisk gjennomførbart prosjekt, men kommunestyret stemte imot forslaget. Morten foreslo noe annet, å bygge den første trønderlånna på over hundre år. Han valgte å bo i bygda og skape seg et interessant liv, istedet for å flytte.

Inspirert av OL-forberedelsene i Lillehammer, ønsket han å bygge et turistanlegg rundt norsk kultur. Morten ønsket ikke å kaste vekk den gamle norske kulturen han hadde mest personlig tilknytning til. Morten hadde reist rundt i verden i ung alder, i en tid dette ikke var veldig vanlig, og torde å være mer ukonvensjonell og nyskapende enn mange.

Flere argumenterte med at lokalsamfunnet ikke ville forstå prosjektet. Rindalshytters engasjement var ment å gjøre prosjektet mindre uvant og skremmende.

Han ville at byggingen skulle skje i samarbeid med Rindalshytter av flere grunner. Blant annet var bedriften godt forankret i lokalsamfunnet, mens den sto mellom valget å permittere ansatte eller sette igang med bygging av lånna og utstillingshuset.

Rindalshytter skulle få konsesjon på oppsett av hovedlånna og drift, samt at de kunne bruke tunet som et visningsanlegg for gårdsbygninger og boligbygg i tømmer. Dette ville også gi de muligheten til å prøve ut mer nyskapende design enn før. Rindalshytters engasjement ville også gjøre prosjektet i stand til å ta opp de nødvendige banklån.

Etter hvert var prosjektet klart for at lånna skulle bygges. Rindalshytter sto for produksjon av laftearbeidet av lånna og utstillingshuset.

Les mer om hvem som deltok i oppbyggingsprossessen.

I 1992 sto lånna klar. Den fikk navnet Saga Skysstasjon, og vakte straks stor interesse og begeistring, blant annet med byggeskikkprisen for 1994.

Historien om husene på Saga Trollheimen Hotel

Området

Hele området her var skogbevokst fram til 1954. Da vart Bulldoserlaget bygd og skogen fjerna på det området. I 1957 vart Rindal Trelast bygd på resten av området. Mellom Saga og fylkesvegen sto husmannsplassen Nilssaga. Plassen gjekk tilbake til hovedbruket da siste mannen her døde i 1959. Husa vart fjerna sist på 1960 talet.

Asplihuset.

Det var Ola Olson Furuhaug som bygde husa i 1923 til seg og mora. Ola var gammel ungkar og hadde mange forskjellige jobber opp gjennom åra. Saga Trollheimen hotell kjøpte husa og sette opp att deler av de.

Faksnesstuå.

Dette huset kommer fra Faksneset i Surnadal og er en gammel husmannsplass. Første mannen som budde her var Anders Knutson Monset født rundt 1720. Dei opprinnelige husa på plassen vart rive sist på 1800 talet. Så vart disse husa oppbygd på plassen de var flyttet fra en plass på Ranes.Den siste som budde her var Peder Sivertson Honnstad han døde her i Faksnesstuå i 1937. Peder vart kalla for Geit Pe for di han hadde dreve med geit inni Folldalen nokre år fra 1915 til 1919. Etter at Peder døde vart husa bortleid til Pinsemenigheten, det var ofte kvinnelige predikantar som held samlinger her, og oppmøtet var stort.

I 1940 vart den vestre enden av husa rive ned og bruka som ved. Det som står att her er det som var bestestua på plassen.

Det var og dreve landhandel i husa i mange år.

Bulldoserlaget .

Huset var bygd i 1954 av andelslaget Rindal Bulldoserlag og var bruka til garasjer og verksted for laget sine maskiner. Det var og ein hybel for ansatte i andre etasje. Under taket inne, der det no er pub kan du sjå en diger bjelke i taket, den var bruka når en motor måtte takast ut av en bulldoser, derfor er den så diger for å tåle tyngda av motoren. Hybelen var forresten rett over denne bjelken, så når de heiste opp motorene kjente de senga sank ned, og et rykk opp når de heiste ned att. På hele sørsida av bygget, mot fylkesvegen, var det porter for innkjøring av maskiner. Inngangsparti og toalett er bygd på av Saga Trollheimen hotell.

Rindal Bulldoserlag, senere Rindal bil og maskin flytta verksemda si til Industriområdet i Stokkøyan. Deretter kjøpte Landsem og Løfald Entreprenører A/S huset og bruka det til lager og kontor. De solgte så til Saga Trollheimen hotell som har gjort husa til det de er i dag.

Arbeidsforholda ved Bulldoserlaget kunne vera så som så. Magne Romundstad fortel: Seint på høsten var det alltid nydyrkingsarbeid det gjekk på. For å komme seg til arbeidsplassen bruka han motorsykkel, så var det å sette seg på den åpne Bulldoseren på et iskaldt frossent sete. Han fortel at for å få til et slags ”varmeapperat” så kappa de et oljefat så det vart bare ca 20 cm høgt, det fylte de med tvist, et slags garn, så slo de diesel på dette så det trekte seg fullt, så tente de på og sette fatet ved siden av seg i setet. Dieselen og tvisten brann da med ei ulming som ga ganske god varme. Minuset var dieselrøken som de måtte sitte i, men det var bedre enn å fryse.

Negarslånna

Dette var gardshusa på Negård på Rindalsskogen.Eksakt når dei er bygd er uvist, men det er nok ei gammel røykstue som er påbygd både i lengde og i høgda.Men helt sikkert er at den ene halvdelen er fra 1820-tallet. Det opprinnelige huset er daglegstuggu som i dag fungerer som soverom. Deti var gardshus på garden frem til 1980 da dei bygde nye hus. Senere vart de så kjøpt av Saga Trollheimen Hotel og oppattbygd her. Her kan en snakke om gjenbruk i rikt monn. Det var fra gammelt av helt vanlig å flytte hus fra den ene plass til den annen, med laftatømmer var det svært enkelt å flytte, slik er det en veldig grei byggemåte med lafta tømmer.

Stall fra Austigard – Skjølsvoll

Denne stallen er fra 1833 og vart innbygd i det fjøset som var bygd i 1907. Tømmeret i stallen er kome fra Tisethaugane på Rindalsskogen, og er svært vakkert tømra og sammenhogget. Den var bruka som stall fram til det vart bygd nytt fjøs på garden i 1983.

Haltliburet.

Husa i Austistua og Utistua Haltli brann ned til grunnen i 1858, berre dette buret sto att etter brannen. Bura på gardane sto som regel langt fra de andre husa, nettopp for å unngå att maten brann opp. Når buret er bygd er uvist, men ut frå forma på stokkane er det sannsynligvis frå sist på 1700 talet.

Øygardslåven.

Dette er et ”stål” med sval på siden. Hele låven besto av flere slike stål, dessverre var hele låven til nedfalls, så at denne delen vart redda og tatt vare på er veldig bra. Et ”stål” er rommet som vart etter hvor langt tømmeret var. Det var sval langs hele lengda av slike låver, sannsynlegvis for å lette adkomsten til de forskjellige ståla. Samtidig som det var greit å ha et ekstra rom. Bygningene på Øygarn i Romundstadbygda er av de aller eldste i bygda Rindal.Helt først på 1600-tallet. Edvard Ødegård bodde der sist.

Langlihuset

Langlihuset er et stolpehus bygd opp av og rundt Langli-furru som blåste over ende under orkanen 6. juledag 1988. Alder ; over 300 år, Kub.innhold 7,14.Målt av Jon Langli,og som var eier av kjempefurua.